Eventyret om ei lampe

Det var en gang ei lampe som hadde permisjon,
for den var uten ledning, og uten kraftstasjon.
En dag kom det en kjøper, og lampa ble gitt bort.
Det ble montert en ledning, og vips, så var det gjort:
Vår lampe, den fikk lyse, og alt gikk såre godt.
Nå fikk den vise veien for folk til kongens slott.
Men mens den stod og brente, sa lampa til seg selv:
«Hva skal jeg vel med ledning? Jeg er da ingen trell!»

Og i sitt hovmod slet den seg løs og sprang sin vei.
Snart lød det ifra fjellet: «Kom her og se på meg!»
Men ingen brød seg om den, for nå var lampa mørk.
Den stod der så unnselig ved foten av ei bjørk.
Da lampa så den ikke var nyttig, slik som før,
så ropte den til mannen som hadde kjøpt den: «Hør!
Jeg trenger visst en ledning til him’lens kraftstasjon!
På fjellet er jeg nyttig. Her gjør jeg min misjon!»

Men mannen ble bedrøvet og sa: «Min ledning når
nok bare til de steder der menneskene går.
Hva skal vi vel med lamper på fjellets topper når
hver ferdselsvei er dunkel, og ingen ser seg for?
Ditt hovmod står for fall! Du må komme ned igjen!
Her finnes øde veier og mang en mørklagt grend.»
Men lampa var for stolt, og den ble på fjellets topp.
Nå fins den ikke lenger, for den er rustet opp!

Slik går det med hver lampe som føler seg for fin
til tjeneste langs veien, på rette plassen sin.
Ei lampe uten ledning og uten kraftstasjon
vil aldri kunne gjøre den ringeste misjon!