Jesusbarnet

Maria var ei jente som villig gikk Herrens vei.
Snart skulle hun og Josef, forloveden, gifte seg.
En dag kom det en engel med hilsen fra Herren Gud.
Han sa: «Du har fått nåde! Jeg kommer med gledesbud!
Guds Ånd skal komme over deg. Da skal et under skje.
Guds egen Sønn skal vokse i magen din, tenk på det!
Hans navn skal være Jesus, Guds Sønn. Han skal være stor!
Hans kongedømme varer i evighet, tro mitt ord!»

«Den barnløse Elisabet venter en liten sønn,
for intet er umulig for Gud, og han hører bønn!»
Maria svarte lydig: «La alt dette skje med meg!
For jeg er Herrens tjener.» Og Gabriel drog sin vei.
Så talte han til Josef: «Maria skal få en gutt.
Og selv om ikke du er hans far, gjør det ikke slutt!
For barnet som hun bærer, det er av Den hellig’ ånd.
Og han skal frelse folket fra synder og onde bånd!»

Maria drog av sted til Elisabet. Hun ble glad.
Guds Ånd kom over slektningen. Jublende sa hun da:
«Velsignet er det barnet du bærer, min Herres mor!
Da barnet inni magen min hørte ditt hilsningsord,
så hoppet det av fryd! Det skal skje som din Gud har sagt!
Og lykkelig er du, for du trodde Guds frelsesmakt.»
Da lovpriste Maria sin skaper og gav ham pris
fordi han er så nådig og trofast på alle vis.

Ni måneder var gått, og hun skulle snart føde nå.
Først måtte de til Betlehem. Dit var det langt å gå.
Og herberget var overfylt. Der var det ingen plass.
Så Josef og Maria fant slett ingen god madrass.
Det eneste de fant, var en stall der de kunne bo.
Men denne natta ble sikkert søvnløs for begge to.
For barnet måtte ut, og hun fødte i stallen der.
Den lille Jesus svøpte hun i noen lune klær.

Hun la ham i en krybbe, der dyrene finner høy.
Maria var nok sliten. Men plutselig hørtes støy.
Det banket visst på døra. No’n gjetere trådte inn.
Med store øyne så de Maria med gutten sin.
De sa: «Det kom en engel. Guds herlighet strålte fram.
Og vi ble veldig redde, slik glans som det var rundt ham.
Han sa: ’Vær ikke redde! Jeg kommer hit med beskjed
om Frelseren som nettopp er født. Ham skal dere se.’

Og engelen, han sa: ’Dette tegnet skal dere få:
Et lite barn er svøpt og er lagt i en krybbe nå.’
Med ett ble stedet fylt av en englehær som i kor
gav ære til vår Gud, og sa: ’Fred over denne jord blant
mennesker som nå har fått nåde hos Herren Gud!’
Da gikk vi hit, for dette var jammen et gledesbud!
Nå er det født en frelser! Vi ser ham i krybben her!»
Så gikk de mens de takket sin Gud for hvor god han er.

Maria gjemte gjeternes budskap i hjertets grunn.
Hun tenkte på det ofte og undret seg mang en stund.
Det skjedde mye mer som Maria fikk grunne på.
De hadde med seg Jesus til templet. Hva skjedde så?
En gammel mann tok Jesus i armene mens han sa:
«Nå har jeg sett Guds frelse! Og nå kan jeg dø så glad.»
En gammel kvinne priste sin Gud, og hun talte så
om Jesus: Han var Frelseren Israel ventet på!

Det skjedde mye underlig. Nå kom no’n vise menn.
De hadde sett ei stjerne i Østen og fulgte den.
Og stjerna var et tegn på at nå var en konge født,
så de besøkte slottet. Da sa kong Herodes søtt:
«Messias skal visst fødes i Betlehem. Dra i vei!
Men jeg vil også hylle det barnet! Si fra til meg!»
Da stjerna stanset over et hus, fant de Jesus der.
De gav ham dyre gaver. De tilbad og fikk ham kjær.

Men Herren sa: «Herodes må ikke bli varslet, nei!»
De vise menn var lydige og tok en annen vei.
En engel sa til Josef: «Dra fort til Egyptens land!
For nå vil kongen lete opp barnet så snart han kan!
Han hater dette barnet. Herodes vil drepe det!
Så snart det er blitt trygt, skal jeg gi dere ny beskjed.»
Da kongen døde, fikk de beskjed om å vende hjem.
De slo seg ned i Nasaret helt til Guds Sønn stod frem.

Og Jesus ifra Nasaret var en forstandig gutt.
Han æret Gud med tanker og gjerninger uavbrutt.
Guds velbehag var hos ham. Han adlød sin far og mor.
Han lærte Herrens lov, og han grunnet på Herrens ord.
Gud hadde slikt behag i den lydige Sønnen sin.
I verkstedet til Josef gikk guttungen ut og inn.
Han lærte seg å snekre og ble både stor og sterk.
Gud forberedte ham til et mektig forsoningsverk.