Noah

Gud var sorgfull i hjertet, for jorda var ikke som før.
Folk tenkte ut ondskap og syndet mot andre og Gud i ett kjør.
Nå angret han at han hadde skapt alt det som levde på jord.
Han sa: «Jeg vil utrydde alt det som lever og ånder og gror!»

Noah var ikke slik som de andre. Han vandret med Gud.
Han gjorde det rette mot alle og holdt alle Skaperens bud.
Gud ville redde sin tjener, og hele familien med.
Han talte fortrolig med Noah om alt det som kom til å skje.

«Nå vil jeg gjøre ende på alt det som lever», sa Gud,
«for folk har fylt jorda med ondskap. De setter seg opp mot mitt bud.
Men du skal reddes, så bygg deg en ark som kan flyte i vann!
Den skal være stor og ha plass til de arter som lever på land.»

Herren sa til sin tjener: «Med deg vil jeg inngå en pakt.»
Og Noah var lydig mot Herren. Han bygde slik Gud hadde sagt.
I årevis slet han veldig til arken var ferdig og kledt.
Han gjorde som Gud hadde vist ham, for det om det ikke var lett.

Alt Gud bad ham å gjøre, det utrettet Noah i tro.
Han holdt ikke opp med sitt arbeid, om mennesker ertet og lo.
På land, langt borte fra havet, der bygde han trofast sin båt.
Kan hende folk lo og sa: «Noah, pass opp, så du ikke blir våt!»

Nå var arken blitt ferdig, og Gud gav ham nok en beskjed:
«Av dyra som lever, skal både en hann og en hunn følge med;
sju par av alle de rene, sju par av hver fugleart òg.
Og sank et stort lager av mat til de dyra jeg sender deg nå!»

Nå kom par etter par av Guds skapninger og gikk om bord.
På Herrens befaling kom dyra fra sør, øst og vest og fra nord.
Og Noahs sønner og kone og sønnenes hustruer kom.
Så stengte Gud døra til arken. For nå var det tid for Guds flom.

Alle kilder i havet og himmelens luker for opp.
Det regnet i over en måned. Det høljet ned uten et stopp.
Og arken fløt, slik Gud planla, og Noah og dyra i den.
Hver dal og hver topp var forsvunnet. Men Gud berget Noah, sin venn.

Arken strandet på Araratfjellet. Der måtte de bli
til vannet var trukket tilbake og jorda var tørr. Det tok tid.
Da Noah slapp ut en due, kom duen tilbake til dem.
Det var ikke tørt nok på jorda, så den kunne bygge et hjem.

Noah ventet en uke. Så slapp han ut duen på ny.
Den hadde et blad med til Noah. Han skjønte det måtte bety
at jorda nå hadde tørket. Og neste gang den fløy av sted,
så vendte den ikke tilbake. Og alle var glade for det.

Da sa Herren til Noah: «Gå ut, både men’sker og dyr!
Bli mange på jorda! Vær fruktbare slik at det myldrer og kryr!»
Og Noah bygde et alter og ofret til Herren på det.
Da fikk han det løftet at aldri no’ liknede kom til å skje.

«Aldri mer skal jeg drepe alt levende med slik en flom.
Jeg setter min bue i skyen, og buen skal minne oss om
den pakten som jeg nå inngår med deg og hver skapning på jord:
Det skal ikke skje en gang til. Jeg er Gud, og jeg holder mitt ord!»